Oppdagelsen av det endocannabinoide systemet

Det endocannabinoide systemet (ECS) har i løpet av de siste tiårene vist seg for å være et fascinerende fysiologisk mål. Forskning har identifisert tilknyttede reseptorer, ligander og enzymer fra systemet i hele kroppen – fra immunforsvaret og nervesystemet, til huden og knoklene. Forskning antyder stadig at ECS spiller en avgjørende rolle i menneskets fysiologi – det hjelper nemlig andre systemer med å opprettholde en balanse, eller «homeostase».

Modulasjon gjennom vitenskapelig bruk av fytocannabinoider (som CBD, CBN osv.) gir håp for dette systemet i en rekke sammenhenger. Men hvor startet det hele?

Fortsett å lese for å finne ut hvem som oppdaget ECS og når de snublet over dette viktige systemet.

Oppdagelsen av ECS

Det er interessant at oppdagelsen av cannabinoider skjedde før ECS. Disse molekylene var faktisk helt avgjørende verktøy for å kunne avduke det homeostatiske nettverket. Det antas at cannabinoid CBN først ble isolert på slutten av 1800-tallet, fulgt av CBD og THC på midten av det 20. århundre. Men forskere fant ikke den nøyaktige cellemekanismen til disse cannabinoidene før noen tiår senere.

THC tok over oppmerksomhet de første årene av cannabinoid-forskningen, i hovedsak på grunn av den psykoaktive effekten. Det tok ikke lang tid før forskere oppdaget molekylets hydrofobe egenskap - det absorberes rett og slett ikke godt inn i vann. Dermed oppstod hypotesen om at THC blir trukket mot fett i kroppen, og sannsynligvis utøver en ikke-spesifikk handling i cellemembraner, i stedet for å gjøre dette direkte på spesialiserte bindingssteder.

Selv om hypotesen ga mening, snudde fort ytterligere forskning dette på hodet. Etter å ha gjennomført eksperimenter med syntetiske THC-analoger, presenterte forskere ideen om «cannabinoide» bindingssteder.

I 1988 identifiserte forskere det aller første spesifikke bindingsstedet^[1] til en THC-analog ved å benytte radiomerkede molekyler. William Devane og hans kolleger ved farmakologiavdelingen ved St. Louis University Medical School, gjennomførte eksperimentet i rottehjerner. Denne forskningen banet vei for forskningen til Lisa Matsuda og andre som identifiserte^[2] CB1-reseptoren på 1990-tallet. De gjorde det banebrytende funnet ved å klone et «komplementært» DNA som omkoder den G-proteinkoblede reseptoren (CB1).

Oppdagelsen av CB2-reseptoren fulgte like etter. Sean Munro og hans kolleger^[3] antok at ikke-psykoaktive cannabinoider er nødt for å produsere sine effekter gjennom en annen uidentifisert cannabinoidreseptor. I 1993 rapporterte dette teamet om kloning av CB2-reseptoren. Imidlertid bemerket de seg en mangel på reseptoruttrykk i hjernen, som de i stedet fant i immune celler først og fremst.

Oppdagelsen av disse molekylære målene er uten tvil nyttig for å forstå ECS, men hvordan fungerer egentlig dette systemet? På samme måte som det endogene opioidsystemet, som benytter endorfiner, har ECS sitt eget sett med signalmolekyler – endocannabinoider.

Lumir Hanus og medforskere ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem oppdaget den første endocannabinoiden i 1992^[4]. Teamet jobbet tett sammen med Raphael Mechoulam, mannen som først isolerte THC. De benyttet massespektrometri og kjernemagnetisk resonansspektroskopi for å identifisere et molekyl de kalte for «anandamid», som betyr «lykksalighet» på sanskrit. De oppdaget at anandamid fungerer som en naturlig ligand for CB1-reseptoren.

Det var ikke før i 1995^[5] at forskere oppdaget cannabinoidreseptorens bindingsaffinitet hos et tidligere kjent molekyl. Mechoulam og teamet hans oppdaget at 2-arachidonoylglycerol (2-AG) bandt seg til disse reseptorstedene. De fastslo at dette var det nest viktigste endocannabinoidet. Siden den gang har andre endocannabinoider blitt oppdaget, men farmakologisk interesse finnes først og fremst for de 2 første identifiserte.

Oppdagelse er bare begynnelsen

Oppdagelsen av hovedkomponentene i det endocannabinoide systemet har ført til en revolusjon innen adressering av menneskets fysiologi og homeostase. Forskere undersøker nå metoder for ECS-målretting for å endre endocannabinoid signalgivning^[6] til fordel for mennesker.

Oppdagelsen av ECS har også gitt opphav til teorier som klinisk endocannabinoidmangel. Disse teoriene antyder at mennesker behøver en egnet «endocannabinoid-tone» for optimal funksjon. Selv om det fortsatt er tidlig, lover forskning på ECS og dets kjemiske aktivatorer svært godt. Det er ingen tvil om at vi snart får vite om enda flere ECS-funn.